Dom: Bruksrett på naboeiendom

Parten som hevdet bruksrett, hadde en tung bevisbyrde for at det var avtalt bruksrettigheter på naboens eiendom ettersom det ikke forelå noen skriftlig avtale om det. Det er vanlig at bruksretter avtales skriftlig og tinglyses, for å sikre notoritet og rettsvern for realservitutter.

Lagmannsretten uttalte at det er klart mest vanlig at avtalte varige bruksretter over andres eiendom nedfelles skriftlig og tinglyses. Rett til adkomst og til parkering vil normalt være viktige rettigheter, som den bruksberettigede vil ønske å ha notoritet om og etablere rettsvern for. Avtalen mellom partene i 2005 inneholdt ikke noen uttrykkelig bestemmelse om bruken.

Lagmannsretten kom etter en konkret og helhetlig vurdering basert på avtalesituasjonen, kjøpsavtalen med vedlegg samt partenes innrettelse, at parten som hevdet bruksrett hadde oppfylt bevisbyrden i dette tilfellet.

Det ble vist til at det omtvistede trappeløpet var eneste mulige etablerte adkomst til kjellerbodene og trappeløpet ble benyttet under visningen ved salget i 2005. Kjøper og den som hevdet bruksrett hadde videre siden overtakelsen benyttet trappeløpet som adkomst.

Lagmannsretten tilbakeviste at den faktiske tomtegrensen i reguleringsplanen hadde hatt noen betydning for hvor trappen skulle gå.

Retten la videre vekt på at partene allerede ved kjøpet i 2005 hadde en felles forståelse omkring adkomsten og plasseringen av trappeløpet.

Vedrørende spørsmålet om biloppstillingsplass, viste retten til kontraktsdokumentene og salgsoppgaven fra 2005. Det var her opplyst om «oppstillingsplass for 1 bil og garasje for 1 bil», og i taksten stod det «parkering på tomten». Partene var uenige om biloppstillingsplassen ble anvist under visningene. De var imidlertid enige om at bruken var godkjent, men uenige om adgangen skulle være varig eller midlertidig.

Lagmannsretten tilbakeviste at parkeringen måtte anses som midlertidig, og viste til at det var påfallende at eier ikke ga beskjed til naboen tidligere. Det ble videre vist til at partene i 9 år, frem til konflikten toppet seg i 2014, ikke foretok seg noe og at begge partene således hadde innrettet seg inntil dette tidspunktet. Lagmannsretten konkluderte etter en samlet vurdering med at naboen hadde rett til en biloppstillingsplass på den tjenende eiendom. Retten tilbakeviste til slutt at den ene parten i etterkant kunne kreve ytterligere vederlag for bruken.

Vi bistår klienter over hele landet.