Dom: Overføring av veirett etablert ved hevd

A var eier av en eiendom i Kristiansand kommune. Eiendommen var opprinnelig en del av en landbrukseiendom, men ble på tvistetidspunktet benyttet som fritidseiendom. Adkomstveien til eiendommen gikk blant annet over eiendommen til B. Veiretten ble etablert ved hevd i perioden 1950 til 1970. Partene hadde fra midten av 1990-tallet vært i diskusjoner vedrørende veirettens eksistens og omfang, og i kjølvannet av en rettslig prosess knyttet til Bs etablering av en bom på adkomstveien, tok A i september 2012 ut stevning for Kristiansand tingrett. I stevningen fremsatte A krav om dom for veirettens eksistens samt dom for retten til å avgi veirett til ytterligere tre tomter. A fikk medhold i Kristiansand tingrett. B anket dommen til Agder lagmannsrett. B hadde på dette tidspunkt akseptert veirettens eksistens, og anken var begrenset til en vurdering av As rett til å avgi veirett til senere fradelte parseller eller ny bebyggelse på ikke-fradelte tomter. Lagmannsretten ga B medhold i at As veirett ikke omfattet en slik rett til overføring av veirett. A anket lagmannsrettens dom inn for Høyesterett.

Høyesterett uttalte at veirettigheters omfang i utgangspunktet beror på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget, enten stiftelsesgrunnlaget er avtale, ekspropriasjon eller hevd. Dersom stiftelsesgrunnlaget ikke regulerer retten til å avgi veirett, hvilket Høyesterett konkluderte med at var tilfellet i herværende sak, må spørsmålet bero på bakgrunnsretten.

Høyesterett uttalte at det fulgte av bakgrunnsretten at en veirett etablert ved hevd har samme innhold som om retten var stiftet i et annet stiftelsesgrunnlag, herunder avtale. Høyesterett viste til at det følger av servituttloven § 9 at veirett kan avgis til parseller som senere blir fradelt den herskende eiendom, forutsatt at det ikke fører til en samlet bruk som overstiger den såkalte tålegrensen i servituttloven § 2. Ved vurderingen etter servituttloven § 9, skal det både legges vekt på hva som er formålet med retten, og hva som er i samsvar med «tida og tilhøva«. Høyesterett uttalte videre at det også i rettspraksis og juridisk litteratur er lagt til grunn at en avtalt veirett under visse forutsetninger gir rett til videre avgivelse av veirett ved fradeling av parseller.

Høyesterett konkluderte med utgangspunkt i ovennevnte med at det i henhold til servituttlova § 9, jfr. § 2, i herværende sak var adgang til å overføre veirett fra As eiendom til ytterligere tre tomter. B ble idømt saksomkostninger på 224.724,- kroner.

• Les mer om: Hva er veirett?

Vi bistår klienter over hele landet.