Dom: Setningsskade

Det sentrale spørsmålet i saken var hvorvidt skadene var forårsaket av entreprenørens gravearbeid eller om de skyldtes eldre setninger.

På bakgrunn av bevisførselen, herunder flere fagkyndige forklaringer, kom lagmannsretten til at det før den aktuelle gravingen forelå setninger, såkalt langtidssetninger. Lagmannsretten viste videre til at malingsarbeider som var foretatt på husets opprinnelige og tilbygde del, tilsa at det ikke hadde forekommet ytterligere synlige forskyvinger i forbindelse med gravingen.

Lagmannsretten fant det sannsynliggjort at tilbygget fra det ble oppført og i årene før gravingen, satte seg ved at det «skled» frem og nedover. Det var uenighet mellom vitnene om dette hadde resultert i at det, før gravningen, var spenninger i huset, og om gravingen utløste dem, eller om gravingen var årsak til ny setning og derved forbundet skade.

Lagmannsretten kom til at gravingen var en medvirkende kraft i hendelsesforløpet, og at gravingen hadde vært så vesentlig i årsaksbildet at det var naturlig å knytte ansvar til den. Den tvil som eksisterte rundt spørsmålet måtte gå utover entreprenøren i dette tilfellet.

Lagmannsretten viste videre til at situasjonen under utgravingen tilsa at entreprenøren hadde en foranledning til å avklare hvordan grunnforholdene var. Gravingen inn til grunnmuren viste at det var løsmasser under den.
Dersom entreprenøren hadde henvendt seg til kommunen og innhentet byggetillatelsen til tilbygget, kunne han av søknaden ha lest at byggegrunnen bestod av leire. Da hadde entreprenøren kunnet ha tatt nødvendige forholdsregler ved å grave minst mulig inn mot ringmuren. I stedet ble det gravd opp langs fasadens langside. Dette økte risikoen for at huset som ble bygget på løsmasser skulle få setningsskade.

Under tvil, kom lagmannsretten til at de påviste setningsskadene var oppstått som følge av at entreprenøren hadde gravd inn mot og dypere enn murens fundament. Bæreevnen til massene som muren hvilte på, ble svekket slik at muren satte seg ytterligere og setningen utløste de skader som senere ble påvist.

Utbedringsmetoden med oppjekking som ble krevet, medførte at også tidligere setninger ville ha blitt utbedret. Ettersom tidligere setninger ikke hadde gitt merkbare negative utslag, fant lagmannsretten at oppjekkingen ikke innebar at det skulle foretas et såkalt standardhevingsfradrag. Det ble likevel foretatt et mindre skjønnsmessig fradrag for at en tidligere svakhet ved bygget, det vil si setningen, skulle kompenseres.

Vi bistår klienter over hele landet.