Dom: Ulovlig felling av trær

Hytteforeningen gikk til sak mot saksøkte med krav om erstatning for ulovlig felling av trær. Saksøkte anførte på sin side at han hadde fått samtykke til felling fra hytteforeningen. Saksøkte ble dømt til å betale erstatning i tingretten og lagmannsretten. Tingretten og lagmannsretten konkluderte begge med at det ikke forelå noen avtale om hogst mellom partene, og at saksøkte burde ha forstått dette. De mente videre saksøkte hadde opptrådt grovt uaktsomt i sakens anledning. Saksøkte ble i tingretten dømt til å betale en erstatning til hytteforeningen på 800.000,- kroner med tillegg av forsinkelsesrenter, samt 139.201,25 kroner i saksomkostninger. Lagmannsretten dømte saksøkte til å betale en erstatning til hytteforeningen på 600.000,- kroner med tillegg av forsinkelsesrenter, samt 241.301,- kroner i saksomkostninger.

Saksøkte anket erstatningsutmålingen til Høyesterett. Erstatningskravet var knyttet til fellingen av de 14 trærne. Spørsmålet var således hvordan dette tapet skulle erstattes.

Høyesterett sa seg enig med tingretten og lagmannsretten i at saksøkte i det minste var grovt uaktsom da han la til grunn at han hadde samtykke til felling av trærne. Høyesterett skriver i denne forbindelse at kjernen er at saksøkte «… etter en løselig muntlig ordvekskling med hyttelederen om mulig kutting av et ubestemt og uidentifisert antall trær, og uten å ha mottatt svar på to e-poster om dette, selv igangsatte hogst av 14 trær, pluss topping av ytterligere fem. Grunnlaget for å tro at han hadde foreningens samtykke var dermed såpass tynt at det ikke kan være tvil om at han handlet grovt uaktsomt«.

Utgangspunktet for erstatningsutmålingen var skadeerstatningsloven § 4-1. Skadelidte skal i henhold til skadeerstatningsloven § 4-1 stilles økonomisk som om skaden ikke hadde skjedd. Dersom eiendommen hadde sunket i verdi på grunn av skaden, vil verditapet danne utgangspunktet for vurderingen. Partene var imidlertid i herværende sak enige om at hytteforeningens eiendom ikke hadde fått redusert salgsverdi på grunn av hogsten. Skaden var således relatert til redusert bruksutnyttelse, mindre skjerming mot innsyn fra naboeiendommen samt de negative estetiske og opplevelsesmessige konsekvensene av at skogsområdet var rasert. Hytteforeningen ønsket å foreta gjenopprettende tiltak i den grad dette var mulig, og på den måten bringe noen av ovennevnte verdier tilbake.

Høyesterett konkluderte med at det ikke er tvilsomt at også utgifter til gjenoppretting av tidligere tilstand omfattes av begrepet «økonomisk tap» i skadeerstatningsloven § 4-1. Saksøkte anførte at så lenge hytteforeningen ikke hadde igangsatt noen gjenopprettende tiltak eller godtgjort at dette ville bli gjort, var det for usikkert om det forelå et økonomisk tap. Høyesterett konkluderte med at det ikke er noe vilkår for å kreve en kostnad erstattet at den faktisk er påløpt, men at det er tilstrekkelig at det er sannsynlig at den vil bli pådratt. Høyesterett konkluderte videre med at graden av skyld på skadevolders hånd ikke kunne få betydning for erstatningens størrelse. Høyesterett fastholdt at hovedregelen i erstatningsretten er at når det først foreligger erstatningsgrunnlag, skal det betales full erstatning uavhengig av skyld.

Hva gjelder erstatningsutmålingen, konkluderte Høyesterett med at det måtte utmåles erstatning til rimelige gjenopprettingstiltak uavhengig av skyldgrad, men med adgang til lemping etter skadeerstatningsloven § 5-2 der skyldgraden er lav og forholdene for øvrig tilsier i det. Høyesterett satte etter en totalvurdering erstatningen til 400.000,- kroner. Saksøkte ble dømt til å betale hytteforeningens saksomkostninger for tingretten på 139.201,- kroner. Hver av partene måtte bære sine egne saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

Vi bistår klienter over hele landet.