Hva er veirett?

Eier man veien opp til hytten, har man en rett til å bruke veien i kraft av å være eier av den. Dette kaller vi ikke en veirett.

Eier man ikke veien man må bruke til å kjøre opp til hytten, ned til båthuset eller inn til innkjørselen hjemme, må man ha en såkalt veirett for lovlig å kunne bruke veien. Det er altså kun når man ikke er eier av den aktuelle veien, at man kaller det en veirett.

En veirett er i bunn og grunn en rettighet til en fast eiendom, også kalt servitutt. Andre liknende rettigheter/servitutter kan være en forkjøpsrett, en borett eller en rett til parkering.

Det som er typisk for alle disse rettighetene er at de er knyttet til en spesifikk eiendom, hvor den som eier eiendommen, som kalles den «tjenende eiendom», må tåle bruken og den som har en veirett, kalt «rettighetshaver», får en rett til bruken.

• Les mer om: Eiendomstvist – Hva dekker min rettshjelpsdekning?

Det rettslige grunnlaget for etablering av en veirett vil ofte være avtalebasert.

Den ene naboeiendommen vil for eksempel mangle tilstrekkelig adkomst til sin eiendom, noe som blir avhjulpet ved at den andre naboen gir vedkommende en kjøreadkomst over sin eiendom.

• Les mer om: Jordskifteretten veirett: Tilgang til vei når veirett mangler / veien ikke eksisterer
• Les mer om: Veiretter og tilstøtende rettigheter
• Les mer om: Alt om jordskifte – Din [guide]
• Les mer om: Servitutter og negative servitutter – Hva er det?

Hevd av veirett

Et annet rettslig grunnlag for en rettighet kan være at den er hevdsbasert.

Reglene for hevd fremgår av hevdsloven av 9. desember 1966 nr. 1. Ved hevd kan man oppnå en rett til en bestemt bruk på en annen manns eiendom, forutsatt at visse vilkår er oppfylte. Man må ha vært i god tro og i tillegg ha opptrådt som eier i hevdstida.

For å hevde eiendomsrett må man ha brukt en eiendom som eier en sammenhengende periode på 20 år. For hevd av bruksrett skiller man mellom om bruken viser seg som «en fast tilstelling» eller ikke. For bruksrett som ikke viser seg som en fast tilstelling er hevdstida 50 år. For bruksrett som viser seg ved en fast tilstelling er hevdstida 20 år. Det er ikke en fast tilstelling dersom man bruker en innretning som allerede finnes.

Hevd kan «gå i arv», men da må samtlige utøvere av hevdsretten (for eksempel far og sønn) ha vært i god tro om at de har innehatt retten. Det finnes ulike typer av hevd, herunder eiendomshevd og brukshevd. Det er ved brukshevd man kan hevde en veirett over annen manns eiendom.

• Les mer om: Hva er hevd og hva er vilkårene for hevd?

Ofte oppstår det spørsmål om hvem som kan bruke veien og på hvilken måte, særlig i forbindelse med eierskifte og når veiretten er gammel.

For å finne ut hvem og hvilken bruk som er berettiget, må man først se på stiftelsesgrunnlaget.

Dersom partene har skrevet en avtale, må man tolke denne og se hva som står her.

Eksempel

Dersom det står at Trine Knutsen har en veirett over naboens eiendom og intet mer, taler dette for at veiretten er en såkalt personlig rettighet. Det innebærer at det bare er Trine som har en veirett, og at hennes familie eller de som kjøper hennes bolig senere ikke har den samme veiretten som hun hadde.

Dersom det imidlertid står at «eier av eiendom X» har veirett over «eiendom y», er veiretten en såkalt realservitutt. Rettigheten ligger da til den faste eiendommen, hvilket betyr at den som til en hver tid er eier av eiendom x alltid vil ha en veirett over eiendom y, om ikke annet er bestemt.

Stiftelsesgrunnlaget må også tolkes sett i lys av de faktiske forhold på stedet. Dersom den aktuelle veien er eneste adkomst til eiendommen, kan det tyde på at det er en realservitutt selv om det kun er Trine Knudsen som er nevnt i avtalen.

I den samme avtalen vil det kunne stå hvilken bruk som er tillat. Står det eksempelvis at veiretten kun gir adgang til å ferdes til fots, har man ikke rett til å kjøre på veien.

Gitt at veiretten har grunnlag i hevd, er det ofte slik at den hevdede veiretten er en realservitutt, altså at veiretten tilhører den eiendommen som har hevdet veiretten. En har kun rett til å bruke veien på den måten veiretten ble hevdet på. Har man igjennom hevdstiden brukt veien til å kjøre bil på, har man hevdet en veirett som innebærer at man kan kjøre bil på veien.

Som for alle servitutter må også veiretter tolkes i lys av samfunnsutviklingen, eller «tida og tilhøva» som det står i loven. Dersom det er en avtale som er inngått på 1800-tallet med rett til å kjøre med hest og kjerre, vil samfunnsutviklingen tilsi at man i dag kan kjøre med bil på veien.

Ikke sjelden er stiftelsesgrunnlaget uklart, og i noen tilfeller foreligger det ikke noen avtale i det hele tatt. Det kan da ofte by på store problemer å avgjøre hvem som har rett til å bruke veien og på hvilken måte, men som en hovedregel må man legge til grunn hva som har vært den felles oppfatning mellom partene den siste tiden.

Når en eiendom deles og de nye parsellene skal utbygges, oppstår det ofte konflikt om hvorvidt disse også har en veirett på lik linje med den fradelte eiendommen. Disse sakene kan bli konfliktfulle. På den ene siden har de fradelte eiendommene et behov for en vei, og på den annen side har den tjenende eiendommen et behov for at bruken ikke blir urimelig stor.

Høyesterett har imidlertid bekreftet i en dom fra 2015 at det kan avgis veirett til fradelte av parseller så fremt ikke dette vil medføre «urimelig eller unødvendig» skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendom, jf. servituttloven § 2. Dette gjelder både veiretter som er stiftet ved avtale og ved hevd.

Det er kun dersom denne utvidelsen av veiretten medfører en urimelig og unødvendig skade eller ulempe for den eiendommen som har avgitt veiretten, at veiretten ikke kan gis til fradelte parseller.

Ettersom den samlede bruken av veien ikke må overskride tålegrensen i servituttloven § 2, vil det være en grense for hvor mange fradelte parseller veiretten kan gjelde for, uten at man må gå veien om innpåkjøp eller ekspropriasjon.

Eksempelvis kan unntaket være relevant i de tilfeller der en eiendom med en veirett blir solgt til en utbygger som beslutter å bygge en blokk eller utparsellere tomter for bygging av hus eller hytter på denne eiendommen. Dersom stiftelsesgrunnlaget ikke omhandler problemstillingen rundt utbygging, kan bruken fort bli så omfattende at den ikke er omfattet av eksisterende veirett. Totalbelastningen på tjenende eiendom vil overskride tålegrensen. Løsningen da er å kreve vegskjønn etter veglova § 53 eller innpåkjøp etter jordskifteloven § 3-9.

• Les mer om: Dom: Overføring av veirett etablert ved hevd

En avtale om veirett over annen eiendom kan (og bør) tinglyses.

Veiretten tinglyses som hovedregel på den tjenende eiendommen, men kan også være tinglyst på herskende eiendom. For at avtalen skal tinglyses, må veiretten konkretisere og vise hvilken eiendom den hefter på.

Den som har en rett etter avtalen, kan enten være en eiendom (realservitutt), en privatperson eller en annen juridisk person (personlig servitutt). Begge kan tinglyses. En veirett vil imidlertid ofte, av natur, være en realservitutt da den skal fylle et behov som eiendommen mangler.

Det er ingen standardoppsett for å tinglyse en avtale, men det er flere ting man må huske på da det er strenge formelle krav til dokumenter som skal tinglyses.

Vi bistår klienter over hele landet.